Bymarkas grøde
Eli Fremstad
Hentet fra "Bli
med ut 4" utgitt av Vitenskapsmuseet / NTNU i Trondheim
Appelsiner og blåbær gir assosiasjoner til
friluftsliv, hver på sin måte. Barndommens niste-appelsin
under skituren og blåbærturer kan legge grunnlaget
for livslang bruk av ressursene i Bymarka. Allemannsretten
gir oss rett til å bevege oss på annen manns
grunn i utmark og til å plukke bær og sopp.
Marka inneholder flere bær enn du tror. Blåbær,
tyttebær, blokkebær, tranebær og villrips
er ”ekte” bær: ”saftige frukter
med flere frø”, vil botanikeren si. Multer
og bringebær er derimot satt sammen av mange små
steinfrukter med ett frø hver, mens krekling er en
steinfrukt med flere frø. Markjordbær er en
saftig samlefrukt, med mange små, tørre nøtter
sittende på utsiden av ”bæret”.
Hvert rognebær er mer som et lite eple i bygning.
Alle disse er spiselige, eller kan i det minste brukes til
å krydre og farge en dram. Men vi har også bær
som ikke er verdt å plukke. Rypebær, melbær
og skrubbær er tørre og smakløse. Noen
bær kan vi gå forbi, som liljekonvall, maiblom
og firblad – for de er giftige for folk.
Blåbær er den vanligste bærsorten i Bymarka
og hører særlig granskogen til. De beste stedene
er i skogkantene og der skogen ikke står for tett
og tung. Når blåbærriset nå gror
frem på grasvollene ved Lavollen og Rønningen,
viser det at kulturmarka der er i forfall. Skogen er i ferd
med å ta tilbake tapt grunn.
Tyttebær blomstrer rikest på hogstflater og
annen solrik mark. Det gjør også bringebær
og teiebær (tågebær), men på fetere
jord enn der tyttebæret trives best. Multer søker
vi på myrene, mens blokkebær står i myrkanter,
hei eller åpen furuskog. Appelsinen nytes i hytteveggen
eller på den tørreste tua – den er også
et bær, botanisk sett.
Tranebær er det minst påaktede av de spiselige
bærene. De to artene vi har av tranebær finnes
sjelden i så store mengder hos oss at de er bryet
verdt å plukke. I nabolandene i øst gjør
tranebær mer av seg og blir både høstet
i naturen og dyrket. Hårfine stengler kryper på
myroverflata, og de umodne bærene blir for tunge til
at blomsterstenglene bærer dem. De blir liggende på
mosen. På den tiden vi plukker skogsbær og multer,
er tranebærene grønne og intenst sure. Etter
en vinter under snøen er de blitt røde og
mer smakelige. De har et naturlig konserveringsstoff (det
samme som i tyttebær) som gjør at de ikke råtner
i løpet av vinteren. Om de vrakes av turgåerne,
så er de viktige i vårdietten for en del av
dyrelivet. Tranebær finnes på mange av myrene
i Bymarka, særlig ute på de åpne myrflatene
med torvmoser og røsslyngtuer.
|
