Bregner
Eli Fremstad
Hentet fra "Bli med ut 4" utgitt av Vitenskapsmuseet / NTNU i Trondheim

Bregnene er det ikke mange som bryr seg om under turen i marka, kanskje bortsett fra når bladene ruller seg opp og folder seg ut om våren. Senere står de der grønne og litt anonyme. I Bymarka har vi iallfall ni bregnearter som vokser på bakken i skog, og tre som foretrekker bergskrenter. Uansett hvor turen legges,
så vil en gå forbi noen bregner. I blåbærskog er bjønnkam synlig året rundt, om bakken er snøfri, for den er vintergrønn. Den trives best i baklier. På litt fuktig mark i blåbærskog vokser også de små bregnene fugletelg og hengeving best, likeledes sauetelg, mens de store bregnene skogburkne, broddtelg og ormetelg foretrekker litt næringsrikere mark. Fjellburkne finnes spredt i høyereliggende baklier. Ormetelg er den som vil ha mest sol og varme og står gjerne i tørre berg og urer. I åpent terreng og skogkanter kan en her og der finne einstape, særlig på kulturmark under gjengroing. Strutseving holder derimot mest til i skyggefull skog, enten i gråorskog eller i fuktig blandingsskog med lauvtrær og gran. Se etter den langs bekkedragene. I motsetning til alle disse bregnene vil skjørlok og sisselrot ha det noe skrinnere og steinete, der de henger fra knauser og bergskorter. Der berget inneholder noe kalk, dukker gjerne svartburkne opp, som langs bergene ned mot Byneset.

Ormegras, sa du? Glem ordet – det har ingenting med orm (slanger) å gjøre, ikke gras heller. I gammel tid ble imidlertid i alle fall én av bregneartene brukt som middel mot innvollsorm. For de fleste er nok betegnelsen ”ormegras” i dag et litt fordomsfylt, folkelig utrykk for planter som folk følte seg utrygge på. Men det er ikke noe skummelt ved bregnene.