Fjellplanter i Bymarka
Asbjørn Moen
Hentet fra "Bli med ut 4" utgitt av Vitenskapsmuseet / NTNU i Trondheim

Koller som stikker opp i terrenget (f.eks. Storheia) er sterkt utsatt for vær og vind, og trær klarer ikke dette klimaet. På og ved toppene i Bymarka finnes spredte busker av gran og bjørk; dessuten noen furubusker. Siden toppene mangler skog, blir snøens fordeling som i fjellområder, med avblåste rabber og mer snø i forsenkningene (snøleier). Toppene i Bymarka har tynt og næringsfattig jordsmonn, noe som hindrer tett plantedekke. Mangelen på skog fører derimot til at det blir lys nok, og plass for konkurransesvake planter. Under disse forholdene er det at fjellplanter klarer seg på rabber i nordboreal sone.

Fjellplantene utgjør en liten gruppe av trivielle arter i Bymarka. Bymarkas beliggenhet, som ei øy omgitt av store lavlandsområder og fjorden, har nok også hatt betydning for det begrensede innslaget av fjellplanter. Under varmere klimaperioder (for 5000-9000 år siden) var toppene i Bymarka skogdekte, og mange fjellplanter som vandret inn etter istida, hadde ingen mulighet til å overleve i Bymarka. Etter at klimaet ble kaldere (de siste ca. 2500 år), har nok mange fjellplanter hatt problemer med å nå denne «øya». Det er langt fra Bymarka til nærmeste fjell der de kunne overleve varmetida. Men en del fjellplanter fins på toppene av Storheia, Gråkallen og noen av de andre toppene: rypebær, fjellpryd, greplyng og rabbesiv. I lesider og i områder der snøen ligger lenge, vokser fjellmarikåpe, dverggråurt, fjelltimotei og musøre. Også fjellburkne, fjelljamne, fjelltistel og fjellfiol, og noen andre arter med «fjell» i navnet, finnes i Bymarka; men flere av disse er minst like vanlige under skoggrensa som over.

Noen basekrevende fjellplanter finnes i Bymarka, som fjellarve, rynkevier, rødsildre og fjellsmelle. Men disse tilhører også den gruppen av fjellplanter som ikke er uvanlige under skoggrensa. I Bymarka vokser disse plantene hovedsakelig i åpent berg ned mot fjorden, f.eks. i Trollabergene.