Fugler.
Otto Frengen
Hentet fra "Bli med ut 4" utgitt av Vitenskapsmuseet / NTNU i Trondheim

Trondheim Bymark har et rikt og variert fugleliv hvor markabrukerne kan oppleve et vidt spekter av fuglearter på én og samme tur. Mulighetene er mange. Men det er viktig at en tar hensyn og opptrer med respekt for naturen og artsmangfoldet når en går tur i sårbare områder.

Hakkespettene
Flere av spetteartene er mer eller mindre vanlige i marka. I de senere åra er vår største hakkespett, svartspetten, blitt mer vanlig, og den kan både høres, observeres og sees spor etter. På jakt etter trelevende insekter og andre smådyr vil svartspetten hakke seg vei inn i treverket (gjerne stubber), og det kan ofte ligge 15 20 cm lange trefliser igjen ved spisestedet. Svartspetten har en fabelaktig evne til å lokalisere hvor næringsdyra har tilhold. Den tallrikeste av spettene er vanligvis flaggspetten. Denne spetten kjenner kanskje de fleste til fra dens besøk på fôringsbrettet. Talg/fett og solsikkefrø setter den pris på. Er det kongleår i marka, er konglefrø hovedføden. Flaggspettens spettesmie er lett å oppdage etter en stunds bruk, når mengder av uthakkede kongler er blitt til store hauger. Som hekkeplasser velger flaggspetten oftest kantsoner i marka, gjerne tett inntil bebyggelse med ospetrær der den kan hakke ut reirhullene sine. Tar turgåeren veien til de mindre urbane deler av marka, der skogen har fått stå i fred for skogshogst og utviklet seg på egne premisser, vil det være sjanse for å treffe på tretåspetten. Den finner seg stort sett best til rette der spesielt barskogen, med naturlig innslag av forskjellige løvtrær, har fått utviklet seg fritt. Tretåspetten er forholdsvis stasjonær gjennom året. Det beste tegn på at denne arten har tilhold i et skogsområde, er trestammer med hakkespor som går i sirkel rundt stammen. Disse er helst å se på gran. Etter en tid siver det ut sevje/kvae som fuglene tar som næring. Mer sporadisk kan grønnspett, gråspett og dvergspett sees i marka.

Hønsefuglene
Vår største hønsefugl, storfuglen (tiur og røy), har tilhold helst der gammelskogen har fått stå upåvirket av menneskets inngripen. Storfuglen vil ha godt innslag av gamle furutrær, som er viktige i næringssammenheng. I områder med tiur, legger en øvet iakttaker raskt merke til at enkelte furutrær har en noe glissen trekrone, og under trærne ligger det ofte ekskrementer med sterkt innslag av furunåler. Dette er beitetrærne for storfuglen. Undersøkelser har vist at disse trærne har høyere nitrogeninnhold og mindre harpiks i nålene enn nabotrærne.
Leikeplassene hvor storfuglene samles i april/mai ligger gjerne på høydedrag/småkoller med halvtett skog. Orrfuglen derimot har sine leikeplasser i mer åpent terreng, som myrområder, islagte vatn, og av og til også i tilknytning til kulturmark. Det finnes en rekke leikeplasser rundt om i Bymarka, men mange plasser er etter hvert blitt så kjent at spillfuglene blir unødig forstyrret. Det er i Bymarka etter hvert blitt oppført en del frittspente
kabler i ulik høyde. Slike ledninger forårsaker mange påflygninger med døden til følge, spesielt for hønsefugler i skogsterreng. Kanskje bør en være litt mer restriktiv og tenke nøyere gjennom hvor en strekker disse kablene. Spesielt reven, men også andre rovdyr, har lært seg at det kan være lønnsomt å følge ”ledningsgatene” i håp om å finne noe spiselig. På de høyeste toppene holder noen få par lirype til. I eldre tider da rypebestanden generelt var større, kunne det trekke flokker av både lirype og fjellrype til Bymarka i Trondheim. Faktisk ble det observert
rype helt nede på Byåsen. Etterjulsvinteren 2005 ble det observert flere mindre flokker av fjellrype ved de høyeste toppene i Bymarka. Denne gjesteopptreden av fjellrype er trolig forårsaket av ising på bakken i fjellområder der fuglene ellers har tilhold. Jerpa, vår minste hønsefugl, er meget fåtallig. Den har likevel sine få bortgjemte steder der den har tilhold året gjennom. Den holder helst til i kupert landskap, ofte skyggefullt med gammel skog der det er innslag av både bar- og løvtrær. Jerpa spiser bær av forskjellige slag om høsten, mens den om vinteren forsyner
seg av rakler og knopper fra bjørk og gråor.

Kråkefuglene
Kråkefuglene er godt representert i Bymarka. Den største, ravnen, har noen få reirplasser i bergvegger i lite beferda områder, sky og forsiktig som den vanligvis er overfor mennesker. Det som trolig er mindre kjent for byens innbyggere er at omlag 100 150 ravner bruker et område i sentrale deler av marka (Henriksåsen – Leirsjøene) som
nattkvarter i vinterhalvåret. I kveldinga når mørket siger på, strømmer det til ravn fra nabokommunene til Trondheim fra sørvest, sør og sørøst. Når det lysner av dag igjen, forlater de det felles samlingsstedet og søker næring enkeltvis og i små grupper. Kråka er en allestedsnærværende fugl året gjennom. Vinters tid med lite tilgjengelig næring i selve marka, er den fåtallig, men når våren og sommeren kommer, finner vi spredte kråkepar over alt, kanskje mest vanlig nær bebyggelse og gårdsbruk. Skjære finner vi sjelden langt inne i marka, men den
er desto vanligere i kantsonene der det er bebyggelse. Skjærebestanden har økt de siste tiårene, sikkert som en følge av at skjærene drar nytte av utlagt mat gjennom vinterhalvåret. Nøtteskrika og lavskrika er til stede i marka; den sistnevnte er minst vanlig. Mens lavskrika er meget stedegen året gjennom, og helst liker gammelskogen, er
nøtteskrika mer fleksibel i sin opptreden. Selv om den lever et tilbaketrukket liv i skogen under forplantningen, er det helt vanlig at den kommer fram til dyrkamark og bolighus med fôringsbrett høst og vinter. Etter den store invasjonen av sibirnøttekråke høsten 1995 blant annet i Trondheimsområdet, er det ennå i dag mange restfugler igjen av denne invasjonen. Telling fra egnede utkikkspunkter i utkantene av marka viste at det enda utpå sensommeren/høsten 2005 fantes minst 150 individer i tilknytning til Bymarka. Arten er påvist hekkende i Bymarka, og den hekker trolig årlig med flere par. I juli/oktober foretar sibirnøttekråkene hamstringsturer til steder der sembrafuru er plantet inn, f.eks. på kirkegårder i Trondheim. Konglefrøene fra dette treslaget blir så hamstret på skogbunnen på egnete steder i Bymarka, til bruk i vinterhalvåret. Frøene er særlig viktige som føde for ungene i reirstadiet. Sibirnøttekråka har en utrolig evne/stedsans til å finne igjen hamstret mat, ofte under tykke snølag.
Sibirnøttekråke finnes også i nabokommuner der det er plantet sembrafuruer, og det ser nå ut til at det er etablert en fast, trøndersk bestand.

Rovfuglene
Av rovfugler og ugler finnes flere arter. De mest vanlige rovfuglene er hønsehauk, spurvehauk og dvergfalk. Mer sporadisk er fjellvåk og tårnfalk, som følger toppene i smågnagerbestanden. Havørna hekker nå i marka. De vanligste uglene er perleugle, spurveugle og kattugle.

Andre arter
Den store storkefuglen hegra opptrer i varierende antall. Overlevelsesmulighetene gjennom vinteren påvirker sterkt hekkebestanden sommeren etter. Etter uvanlig strenge vintre er hekkebestanden ofte meget redusert. Arten har hekkeplasser i Trollaområdet, gjerne i høye trær. Men næringssøkområdene har den i strandkanten, i fjæra og ved bredden av ferskvatn og elver, der fisk, frosk og større insekter står på menyen. Storlomen er fåtallig i vatna i Bymarka, men nesten årlig forekommer den i Skjellbreia. Egnede større vatn finnes flere steder, men trolig er ferdselen av folk for intensiv til at denne sky fuglen slår seg til ro. Av andefamilien er det stokkanda vi oftest treffer på ved vassdragene. Mer fåtallig er krikkand, kvinand, brunnakke og siland. Stokkendene er ofte lite sky
overfor mennesker på tur. Tar du rastepauser ved vannkanten og finner fram matpakka, er det helt vanlig å få besøk av stokkendene. På tidligvåren under issmeltingen opptrer de parvis. I slutten av april og utover i mai ser vi imidlertid gjerne småflokker av hanner i fjærskifte. Hunnene ruger ut eggene i et dunfylt reir i kort eller lang avstand fra vatnet. I slutten av mai og utover kommer de første hunnene med sitt avkom på vatnet – først i de lavereliggende vassdraga, noe senere i høyereliggende strøk.

Vadefuglene i marka er fåtallige. Langs vassdragene er strandsnipa den mest vanlige. Med rykkvis flukt raskt over vannflata og med gjennomtrengende klare lydytringer, er den lett å registrere. Karakteristisk er også at den stadige vippinga med stjerten, sittende på en stein, tue eller utoverhengende trestamme. I mer myrlendte områder kan vi treffe enkeltbekkasin (mekregauk), rødstilk og skogsnipe. Når sola går ned treffer vi om vår- og forsommeren på en vadefugl som kommer flygende lavt over tretoppene i skoglier med fuktig botn, knortende og pistrende. Dette er rugda. Det eiendommelige fluktspillet er meget karakteristisk og velkjent for den som bruker marka på denne tida av døgnet. På de høyeste toppene i Bymarka kan en være heldig og stifte bekjentskap med heiloa, der den i sin effektive kamuflasjedrakt gir seg til kjenne gjennom en utpreget vemodig fløytetone.

I grenseland mellom dyrkamark og myrlandskap holder vipa og storspoven til, men disse er i det store og hele fåtallige. Måkefuglene som treffes i marka er stort sett fiskemåker, hettemåker og makrellterner; alle har de forbindelse med ferskvatn og er der i næringssøksammenheng. Enkelte fiskemåkepar hekker.

Ringdua er en karakterart i marka, som den eneste i duefamilien. Dens kurrende lyd, som folk ofte tar for å være en uglelyd, høres allerede i slutten av mars og senere gjennom store deler av sommeren. Ringduene produserer ofte to kull i løpet av sesongen. De oppfører ofte små, dårlig bygde kvistreir i tette granplantninger. Duene kommer imidlertid gjerne fram på kulturmarka for å hente føde. Denne sky og forsiktige dua har de senere årene blitt mer fortrolig med å opptre nær menneskelig aktivitet, faktisk også på enkelte fôringsplasser i villastrøk. I villastrøkene,
ofte tett opp til marka, opptrer også tyrkerdua.

Småfuglene
I Bymarkas mosaikkpregede landskap finnes en rekke mindre spurvefugler, hvorav noen bør nevnes. Starter vi øverst på de høyeste toppene, er det to arter som er typiske, uten å være direkte tallrike, nemlig heipiplerka og steinskvetten. Disse liker seg best i åpent heilandskap, gjerne ispedd mindre myrdrag. Det skal ikke mange busker, kratt og treklynger til for at også løvsangeren og rødvingetrosten kan finne seg til rette her, liksom i de nedre delene av marka. Mer overraskende er det kanskje at også blåstrupen kan ses under hekketida i disse øverste områdene av marka. Er det litt brattlendt, med bergskrenter o.l., finner vi spredte par av den litt sky
ringtrosten, der en halvmåneformet hvit flekk i brystet på den matte, svarte hannfuglen er et godt kjennetegn.
Hunnfuglens fjærdrakt går mer i brunt. Bartredominerte skogsområder med varierende innslag av løvtrær er ofte yndete tilholdssteder for småfugler. Noen liker skogen tett, andre grissen. Gammelskogen er best for noen, mens andre liker yngre skogpartier. Enkelte år opptrer noen arter i store antall, mens de andre år kan være helt fraværende eller meget fåtallige. Frøår på enkelte treslag samt overlevelsesmulighetene vinters tid er ofte avgjørende faktorer. I de første årene etter en snauhogst slår buskskvetten og gjerdesmetten til, inntil trærne/skogen igjen blir for dominerende.

Nedenfor følger en liste over småfuglarter som er mer eller mindre vanlige i Bymarkas forskjelligartede skoglandskap: kjøttmeis, blåmeis, svartmeis, toppmeis, løvmeis, granmeis, stjertmeis, trekryper, gjerdesmett, varsler (i gode smågnagerår), fossekall (tilknyttet elver, bekker), sidensvans (høst og vinter), gråtrost, måltrost, rødvingetrost, svarttrost, ringtrost, stær, rødstjert, rødstrupe, gulsanger, munk, hagesanger, gransanger, løvsanger, fuglekonge, grå fluesnapper, svarthvit fluesnapper, buskskvett (i nye hogstfelt), jernspurv, trepiplerke, linerle, grønnfink, grønnsisik, gråsisik, dompap, konglebit (vinterbesøk), grankorsnebb, furukorsnebb, bokfink, bjørkefink, gulspurv, sivspurv og buskskvett. Spettmeis er et nytt innslag i Bymarkas randsoner. Tidligere var den bare kjent fra Lauglolia.