Torvmosene: myras skaper
Kjell Ivar Flatberg
Hentet fra "Bli med ut 4" utgitt av Vitenskapsmuseet / NTNU i Trondheim

Uansett hvor vi legger veien på en markatur unngår vi ikke å sette fotspor etter oss i ei matte eller pute av torvmoser. Og går vi over ei vasstung myr, er vi alle fortrolig med den surklende lyden som omgir støvlene. Mange har sikkert også opplevd at blautmyras torvmosematter ikke alltid har hatt den bæreevnen en håpet på. En har dermed fått støvlene fulle av surt, brunt myrvatn, eller støvlene er blitt hengende igjen i myra. Myr uten torvmoser finnes knapt. På rikmyr er det riktignok få arter. Men på nedbørmyr og fattig jordvannmyr dekker ofte torvmosene bunnen. Innenfor en kvadratmeter kan en da noen ganger finne mellom fem og ti forskjellige arter. Artene varierer i brunt, gult, oransje, grønt, rosa og rødt. Myra kan derfor være et lappeteppe av fargemosaikker, som noen ganger er rene kunstverk, særlig etter at høstfrosten har tatt tak og fargene er på det mest intense.

Ei matte eller pute av torvmoser består av tettstilte, mer eller mindre greina enkeltskudd. Det er de gjentatte forgreiningene år etter år som skaper vekstformen i matter og tuer. Som alle andre moser mangler også torvmosene røtter, og vann- og næringsopptak skjer direkte gjennom bladene. Skuddet vokser fortløpende i toppen (”hodet”) og dør gradvis nedentil og blir da etter hvert til myrtorv.

Torvmosene har egenskaper som gjør dem nokså enestående blant plantene. For det første tåler de fleste torvmosene å stå godt vanndekte i lang tid. Og ikke bare det, men de trives også med det. For det andre har de en helt spesiell evne til å ta opp og holde på vatn. Dette er et resultat av bladenes spesielle celleoppbygning
med store og døde vannceller (hyalinceller) som utgjør det meste av bladvolumet, samt plantens oppbygning med tettstilte blad og bladgreiner med mange holrom der vatn kan lagres. Dette ser vi lett når vi tar opp en handfull torvmoser fra ei myr og kryster ut vatnet mellom fingrene: Det renner godt. For det tredje har torvmosene en utrolig evne til å ta opp de næringsemnene som finnes i nedbøren og kan faktisk livnære seg fullt og helt på dette viset.Bladenes cellevegger inneholder store mengder (opptil 20 %) av et stoff som kalles sphagnan. Dette stoffet er helt spesielt for torvmosene og inneholder syrer med meget effektive kationbyttesteder. Når torvmosen dør og etter hvert brytes ned og blir til torv - og det kan ta flere tusen år - blir sphagnan gradvis frigjort i myrvatnet. Det vassmetta miljøet, mangelen på oksygen og lav pH har ofte vært sagt å være hovedgrunnen til at organisk materiale brytes så sent ned i myra. Det er bare halve sannheten. Det er gjort en rekke funn av forbausende godt oppbevarte dyrelik og til og med menneskelik i gammel myrtorv. Da er det frigjort sphagnan fra torvmosene som har reagert med og bundet opp aminer i dyrenes proteiner slik at nedbrytende enzymer og bakterier ikke har kommet til. Prinsippet er det samme som ved garving av skinn. Det godt oppbevarte liket av den 2200 år gamle
Tollund-mannen fra ei myr i Sjælland i Danmark er i realiteten garvet på denne måten. Sphagnan er derfor et ypperlig konserveringsmiddel, og det gjøres i dag forskning for å utnytte torvmoser kommersielt for konservering av matvarer.

Nå er det ikke bare på myr en finner torvmoser i marka. Også i fuktige barskoger og treløs hei på toppene i marka er det matter og puter av torvmoser, og ikke sjelden finner vi også torvmosematter som henger ned fra dryppende bergskorter. I granskog er det først og fremst den grønnfarga grantorvmosen som er vanlig. I nordvendte, fuktige granskogslier kan en også treffe på den nærstående litorvmosen, som ble publisert som ny for vitenskapen i 1993 på grunnlag av materiale fra Sjøla, på grensa mellom Trondheim og Klæbu. I Europa er litorvmosen, med unntak
av noen få voksesteder på Vestlandet, bare funnet i Midt-Norge. En må ellers til Newfoundland på østkysten
av Nord-Amerika for å treffe på de nærmeste funnstedene.

Surt miljø
Når torvmosen vokser, bytter den til seg plussladete ioner (kationer), f.eks. kalsiumioner (Ca2+), ammoniumioner
(NH4 +) og andre næringsemner fra vatnet rundt den og som er nødvendige for veksten, mot å frigi sure hydrogenioner (H3O+). På denne måten bidrar torvmosene i sterk grad til å forsure sitt eget miljø. Dette er den viktigste årsaken til myrenes gjennomgående sure vatn- og torvmiljø, og som i andre omgang gjør at få andre arter trives der. Selv om det normalt er svært lite nitrogen i nedbøren som faller på myra, så bidrar det effektive opptaket til at torvmosen likevel er selvforsynt med dette og andre viktige næringsemner. Men med sitt effektive næringsopptak fjerner torvmosen også levegrunnlaget for andre organismer, f.eks. bakterier, som også langt på veg trenger de samme næringsemnene for sin eksistens og vekst. Torvmoser har derfor en antimikrobiell effekt, som virker indirekte ved at mosene kaprer næringsgrunnlaget fra mikroorganismene. Denne konserverende effekten har i praksis vært kjent og utnyttet, for eksempel gjennom vinterlagring av gulrot og andre rotvekster i torvmose.

Myra eksploderer
Har torvmosene noe kjønnsliv? Jo da, men det legger vi lite merke til. Befruktningen foregår om forsommeren, og resultatet er kulerunde, mørke sporehus på sensommer og høst. De ser ut om små frø, men det har vi jo ikke hos moser. Sett deg ned på ei myrtue en varm høstdag og skjerp sansene. Er du riktig heldig, kan du høre at det småknepper på myra rundt deg. Da har du vært vitne til en fascinerende miniatyrhendelse i naturen, som det er de færreste forunt å oppleve. Når sporene er fullmodne, oppstår det nemlig et overtrykk inne i sporehuset, og når trykket blir stort nok – og det skjer helst på solrike dager – spretter lokket øverst på kapselen eksplosjonsaktig av (det er det kneppet du hører!) og sporene inne i huset følger med som en liten puddersky. Selve sporene er små, som regel ikke mer enn 20-30 tusendels millimeter i diameter. Faller de ned på et egnet voksested, kan de vokse
opp til nye torvmoseplanter. Sporeveggene er forresten svært motstansdyktige mot nedbrytning, og vi kan finne sporer oppbevart i flere tusen år gammel myrtorv.

Det er ekspertarbeid å skille mellom torvmoseartene. Den største utfordringen ligger i at hver enkelt art varierer nokså mye i utseende og farge i forhold til voksestedet, om det er tørt eller fuktig, om det er solrikt eller skyggefullt. En art som er rødfarga på den åpne myra, kan godt være helt grønn når den vokser i skygge. En må da i mikroskopet se på celledetaljer for å være helt sikker på riktig bestemmelse.

Trøndelag er et av de mest torvmoserike områdene i verden, med i alt ca. 50 arter. Dette er alle fastlandsartene
i Norge og nesten alle de europeiske. I Bymarka er det påvist 39 forskjellige arter - ikke dårlig det heller. Skal vi driste oss til påstanden at Trondheim er den bykommunen i verden som har det største biologiske mangfold av torvmoser?