Bakkemyrene preger Bymarka
Asbjørn Moen
Hentet fra "Bli med ut 4" utgitt av Vitenskapsmuseet / NTNU i Trondheim

Bakkemyr har tydelig helling (mer enn 3°), og myrtypen utgjør store deler av Bymarka. Myrene er attraktive områder i skogsterrenget ved at de skaper åpninger som gir variasjon, og fordi de er fine for skigåing. Dette ser en da også i Bymarka, der vinterløypene i stor grad følger myrene. Bakkemyrene er spesielt attraktive ved at de er ganske tørre og plane, slik at de også kan bli brukt om sommeren.

Bakkemyr mangler i lavlandet (under ca 200 moh.), og blir vanligere oppover til ca. 400-500 moh. Dette har sammenheng med at lavlandet har for varmt og tørt klima til at myr kan dannes i hellende terreng. I øyereliggende
områder er klimaet vesentlig fuktigere. Dessuten ligger snøen mye lengre i høyden, noe som hindrer uttørking på forsommeren, som er en tørr periode i Trondheim. Snøen sørger for høyt grunnvatn langt utover forsommeren oppe i Bymarka, noe som fremmer myrdannelse i hellende terreng. I de mest nedbørrike delene av marka forekommer bakkemyrer med helling opptil 20°. Bakkemyr i så bratt terreng er sjelden i verden utenom Norge, og hos oss finnes slike bratte myrer bare i de mest nedbørrike områdene.

Bakkemyrene har variert planteliv, og de fleste vegetasjonstypene er dominert av grasvekster; dessuten inngår en del urter. Bakkemyrene har vanligvis en brukbar planteproduksjon. Derfor har disse vært viktige områder for utmarksslått og husdyrbeite i hundrevis av år. Gjennom slåtten ble myrenes artssammensetning endret. I visse deler av Midt-Norge pågikk myrslått til etter siste krig. De siste tiårene, for deler av Bymarka mer enn hundre år, er myrene blitt overlatt til seg selv, og vegetasjonen går i retning av den naturlige. Mange steder i Bymarka er gjengroingen etter opphør av utmarksslått og husdyrbeite godt synlig. De tidligere plane slåttemyrene med jevnhøy vegetasjon endres til mer ujevn overflate, med tuedannelse ute på myra og oppslag av kratt i kantene.

Den fattige vegetasjonen preger bakkemyrene i Bymarka, og det er torvmosene som dominerer i bunnen på disse myrene. I feltsjiktet er lite kravfulle grasvekster vanligst, som trådstarr, kornstarr, flaskestarr, duskull, myrull, blåtopp og bjønnskjegg. Blant urtene er rome vanligst, men også soldogg-arter og tepperot fins på de aller fleste bakkemyrene.

Rikmyra har bedre tilgang på mineralnæring enn fattigmyra, og myrvatnet er mer baserikt og har høgere pH. Mens torvmosene karakteriserer fattigmyrene, er det brunmosene som er typiske for rikmyrene. På de rike bakkemyrene gjelder dette først og fremst myrstjernemose og arter av makkmose.

Også rikmyrene domineres av grasvekster, og alle karplanteartene som ble nevnt under fattigmyr fins også på rikmyr. I tillegg kommer en rekke rikmyrarter, av grasvekster bl.a: hårstarr, tvebustarr, gulstarr, engstarr, nebbstarr, breiull og brunskjene. En rekke basekrevende urter fins på de rike bakkemyrene i Bymarka, bl.a. jåblom, fjelltistel, fjellfrøstjerne og bjønnbrodd. Her inngår også flere orkidéarter; vanligst er engmarihand og stortveblad.