Pattedyr.
Otto Frengen
Hentet fra "Bli
med ut 4" utgitt av Vitenskapsmuseet / NTNU i Trondheim
Det er ikke så ofte vi ser pattedyra i Bymarka. Men at
de er der, og det i stort antall, forstår vi av sporene og
sportegnene som finnes overalt; noen ses ekstra lett
om vinteren. Bymarka har faktisk en pattedyrfauna
som godt kan måle seg med det som ellers er vanlig i
norske skoger – og det altså like i byens nærområde.
I den offentlig eide delen av Bymarka drives det heller
ikke jakt, noe som ofte gjør det lettere å komme i
nærmere kontakt med dyra, om en ønsker det.
Beveren
Det pattedyret som setter mest spor og
sportegn etter seg i Bymarka, er uten tvil beveren.
Den gjør ikke noe forsøk på å skjule sin tilstedeværelse.
Felte trær, gjenstående stubber, slepeveier,
m.m. vises godt i landskapet. I de siste 25-30 årene
har mange av markabrukerne fått anledning til å stifte
bekjentskap med denne vår største gnager. Mange
av ferdselsveiene i marka går langs de mest brukte
beverlokalitetene, som Skjellbreia, Leirsjøene, Våddan,
Kobberdammen, Holstdammen, Baklidammen,
Teisendammen m.fl. Her kan dyra iakttas ofte på nært
hold, spesielt på de minst lyse tider av døgnet. Etterå ha levd under is og snødekke gjennom vinteren,
kan vi allerede i mars se de første tegnene til beveren,
som da har funnet åpne råker og gått på land og
funnet seg ferskt trevirke. Bark og bast av osp, selje,
rogn og bjørk liker beveren godt. Gråor derimot bruker
den bare som byggemateriale til hytter og demninger.
Mer overraskende er det at beveren enkelte ganger
feller små grantrær som den setter til livs. Forskjellige
vannplanter, urter, gras og løv står også på menyen,
noe varierende etter årstidene. Størst aktivitet utfolder
beveren om høsten før isen legger seg. Da skal både
boligen og matforråd for vinteren sikres.Vannstanden i flere av vatna der beveren har hatt
tilhold over en årrekke, er blitt tappet ned flere ganger
i løpet av 2003-05. Derfor har flere dyr valgt å etablere
seg i tilstøtende bekker og elver ved å bygge demninger
med beverhytter.
Hjortedyra
Av hjortedyra er det elgen og rådyret
som er mest vanlige i Bymarka. I vinterhalvåret er
kantsonene i marka mest attraktive, grunnet snømengde
og næringsmuligheter. Boligområdene som
grenser til marka, får da ofte besøk av hjortedyra. For
elgens vedkommende kan dette føre til både fryd og
en porsjon forskrekkelse. Toleransegrensene for både
elg og mennesker kan da settes på prøve i forskjelligesammenhenger. Elgens tilstedeværelse vises både
i form av avskrellet bark og avslitte kvister og tretopper,
i første rekke på utvalgte løvtrær (spesielt
rogn og osp), samt de velkjente avføringshaugene.
I den snøbare årstida lever elgen en mer skjult tilværelse
og bruker større arealer av marka.
Rådyrene trekker ut av sentrale deler av marka når
snømengdene er mest tyngende i vinterhalvåret.
Da har de sine utvalgte områder der de får leve forholdsvis
uforstyrret og har tilgang på næringsplanter.
Kanskje er noen så heldige at de får tilleggsfôr i form
av potetskrell, epler o.l. fra omtenksomme mennesker.
Ved påsketider, når de første krokusene begynner å titte opp av bakken, er det utrolig hvor ”husvarme”
rådyrene er blitt. Noen kan komme helt inn til husveggen
hos folk for å sikre seg godbiter fra pryd- og
nytteplanter. De få hjortene som finnes, har stort sett tilhold nordvest
i marka.
Rovdyra
Bymarka har også sine rovdyr; noen er
vanlige, andre mindre vanlige. Lettest kan deres
tilstedeværelse avsløres på snødekt mark. Langs
enkelte vassdrag opptrer mink og oter, mer spredt
i landskapet forekommer rødrev, mår, røyskatt og
snømus. I grensesonene mot kulturmark og boligområder
er grevling meget vanlig. Enkelte kan nok
styre sin begeistring når uthuset, garasjen e.l. blir tatt
i bruk som mer eller mindre permanente oppholdssteder
for grevlingen. Både dyrisk føde og plantekost
står på menyen, dessuten utlagt hunde- og kattemat.
Små hull i bakken, 5 10 cm dype i løs jord tidlig på
våren, er spor etter grevling på meitemarkjakt. Meitemark
er et viktig fødeemne på denne årstiden. Diverse
insektkost som biller, vepsebol og humlebol blir også
spist. På sensommeren og høsten vil bær og nedfallsfrukt
være viktig. Grevlingen er faktisk i stand til å
”plukke” rein en stikkelsbærbusk. Den går heller ikke
av veien for å ta smågnagere, piggsvin og huskatter
dersom leiligheten byr seg. Mange grevlinger blir kjørt
i hjel når de på sine nattlige tokter krysser trafikkerte
veger. Selv om grevlingene sover vintersøvn, kan
enkelte la seg lure ut fra soveplassene på milde midtvintersdager.
Av våre større rovdyr er det fra tid til annen meldt om
spor etter gaupe i områdene ved Ringvål/Leirsjøene
og Trollamarka. Ett oppslag i Adresseavisen for 30 40 år siden om at en student hadde sett gaupe i nærheten
av Studenthytta, viste seg imidlertid ved nærmere
undersøkelse å være en storvokst skogkatt tilhørende
folk ved Skistua.
Bjørneobservasjoner fra marka har likeledes av og til
dukket opp i pressen. Det er vel stor sannsynlighet for
at dette dreier seg om velvoksne, “bamselignende”
hunder.
Går vi vel ett og et halvt århundre tilbake i tid, var
imidlertid forholdene annerledes. I et brev skrevet
på Havstein gård på Byåsen 18. mars 1845 kan en
lese følgende: ”Ogsaa kjører jeg ofte fra Havsteen til
Byen naar der er for høi Snee til at gaae; og Du kan
tro det gaar rask nedad over Bakkerne. Nu har vi havt
Slædeføre i 3 Maaneder, og endnu falder der af og
til frisk Snee. Naar Vinteren er saa lang, saa kommer
Ulven høit oppe fra Fjeldene og trækker længere og
længere ned mod de beboede Strækninger, for at
snappe en Hund eller andet mindre Kreatur. Det er
vakre kraftige Dyr at se paa naar de springer over
Sneen henad Markerne. Som oftest gaaer de flere i
Følge med den største til Anfører, og de ere saa sterke,
at naar de faae fat paa en Hund eller et Lam og
trække i hver i sin Ende, saa river de det midt over.”
(Brevet er en del av korrespondansen til familien
Simonsen på 1800-tallet; utlånt til Vitenskapsmuseet
fra Fridtjof Simonsen).
Jerven
I midten av februar 2002 hadde driveren av
Grønlia litt nord for Skjellbreia tatt noen bilder av spor
på snøføre. Han undret seg svært over dem. Ganske
overraskende viste de seg å være fra jerv. Deretter er
sportegn av jerven blitt observert jevnlig på snøføre,
i alle fall til våren 2005. Noen få, inklusive forfatteren,
har vært så heldige å få se selve dyret. Spormålinger
viser at det dreier seg om et hanndyr. Kanskje er dyret
ute av marka enkelte tider. Utrolig nok ser det ikke ut
til at de som har sau på beite i visse deler av marka
har mistet mer dyr enn ”normalt”.
Spor og sportegn
Selv om markabrukerne aller helst ønsker å oppleve dyrelivet ved direkte observasjon,
så ligger marka der også som en oppslått faktabok
der spor og sportegn avslører dyrenes gjøren og
laten. Mest avslørende er det snødekte landskapet,
med mengder av opplysninger om dyrs bevegelser
og aktivitet og om hvilke arter som er til stede. Men
spor og sportegn er mer enn avtrykk i snø. Beite- og gnagermerker på trær og busker etter hare, rådyr,
elg, hjort, bever m.fl. kan fortelle om dyras nærvær
og næringsvag. Uthakkede hull og merker i trær og
konglehauger ved foten av et tre viser at hakkespetten
bruker området du ferdes i. Ekskrementer i hauger
eller spredt enkeltvis i terrenget bidrar også til å
avsløre forskjellige dyrearters nærvær.
Smågnagerspor på nysnøen, eller gnagerspor og
musebol som kommer til syne når snøen smelter om
våren, vil fortelle oss om vi har ”gnagerår” i marka.
Når slike opptrer, har dette også vidtrekkende innvirkning
på mye av det øvrige dyrelivets utfoldelse og
tilstedeværelse. Rovdyr, som rødrev, mår, røyskatt, snømus og mange uglearter og rovfugler, vil i slike år ha god mattilgang og øke i antall. |
