Trærne i Bymarka
Tommy Prestø
Hentet fra "Bli med ut 4" utgitt av Vitenskapsmuseet / NTNU i Trondheim

Bymarka består av en unik blanding av skogstrær. Her kan du oppleve mange av våre hjemlige treslag, i tillegg til mange innførte arter. Variasjonen er stor, fra krattlignende fjellbjørk nord for Gråkallen, ”fyrstikkeskefuruer” på knauser og koller og dunkle granskoger i Trollamarka, til søylehaller av lerk i Ilbergan. Men hvilke trær er egentlig naturlige i Bymarka, og hvilke er innførte? Mange steder i Bymarka var skogtilstanden dårlig for 130 år siden. I Ilbergan og på sørsida av Geitfjellet, som i dag delvis preges av lerk og andre treslag, var det åpne heier som dominerte. I de første 25 årene av skogreisningsperioden, fra 1872, ble det plantet 1,6 millioner planter av omtrent 36 ulike treslag. Plantingen blir i dag sett på som vellykket selv om det ble gjort en del feil i valg av arter. I alt 18 av de innførte treslagene lever fortsatt i Bymarka, og mer enn 10 av dem forynger seg naturlig. Noen få utgjør markante innslag i Ilbergan og enkelte andre steder i Bymarka, og flere vil nok bli det i framtida.

Bartrær
De naturlige bartrærne i Bymarka er vanlig gran, vanlig furu og einer. Den lyselskende furua finner vi mest på næringsfattig jord og grunnlendt mark med berg i dagen. Furukollene i Bymarka kan ha ganske gamle trær. Noen steder finner vi furu på mer næringsrik jord, men dette er hovedsakelig planta trær. Gran finnes i alt fra fattige til svært rike skogtyper, men den klarer seg best på middels og rikt jordsmonn. Granplantene tåler godt å vokse opp i skyggen av pionertrær. Når bjørk og gråor dør, kan grana skyte i været, ta over hegemoniet og utvikle seg til relativt tette og dunkle skoger med et fuktig skogklima. Omtrent to tredjedeler av det skogkledde arealet i Bymarka er grandominert blåbærskog, småbregneskog og fattig sumpskog. Selv om det ble plantet mye gran og furu i skogreisningsperioden, innførte en også mange fremmede bartrær. Hensikten med dette var delvis at etterslekten skulle få se hvordan de ulike artene trives. Men fremmede treslag ble selvsagt også brukt på steder hvor en trodde tømmerproduksjonen kunne bli bedre enn om en brukte gran og furu. Mange planta bestand er
i dag tette, trærne er slanke, mye oppkvistet og har små kroner. Rotsystemet kan da blir dårlig, og skogen kan lett felles av kraftig vind. Blant de fremmede bartrærne som ble plantet, var det i første rekke lerka som kunne måle seg med gran og furu når det gjelder tilveksten. Lerk er i dag det mest markante fremmede treslaget i marka. Lerka trives godt, og trærne blir store. Naturlig foryngelse finnes i dag i første rekke i Ilbergan. Lerka er også konkurransesterk. Den er på frammarsj mange steder i marka og har potensial til å prege store deler av Bymarka i
de kommende århundrer. Buskfuru og bergfuru kler i dag mye av Geitfjellet og deler av Iladalen, Tømmerdalen og Solemsåsen. Disse artene ble plantet som jordforbedrere, blant annet på grøfta myr. Bergfuru og buskfuru er dårlig egnet til tømmerproduksjon. Noen av de første douglasgranene som ble plantet i Ilbergan, lever fortsatt og er i dag blant landets største trær.

Lauvtrær
Bjørk er det mest utbredte av lauvtrærne i Bymarka. Vanligvis gjelder dette den vanlige dunbjørka, men noen steder i marka, for eksempel i nordhellinga av Gråkallen, finnes fjellbjørk. Som bjørka er også gråora et lyselskende pionertreslag. Men liksom hegg vokser gråor kun på næringsrik mark. De største forekomstene av disse treslaga
finnes i Trolla og nær innmark i Iladalen og Tømmerdalen. Osp, rogn og selje forekommer spredt over hele Bymarka, men ikke mange store individ. Dette skyldes delvis at lauvtrær i mange år ble systematisk ryddet bort. Denne perioden var ensidig preget av tømmerproduksjon. Store individ av disse trærne finnes derfor oftest nær innmark. Men på nordsida av Våttakammen og ved St. Olavs-spranget finner du også stor rogn. Store seljer vokser blant annet spredt i Iladalen, ovenfor Løftan og i Trollamarka, mens du kan finne store osper i Iladalen, øst for Grønlia, ved Geitkinn og Tikneppen. I rike sumpskoger, for eksempel ved Holstdammen, vokser istervier og svartvier. Istervier finnes også hist og her i skogkanter. Det ble plantet lite lauvtrær i skogreisningsperioden, men noe lønn, alm og bjørk ble benyttet. En rekke innførte lauvtrær har ellers etablert seg i Bymarka. Mange av disse har sin opprinnelse i hagebruket. Platanlønn er den mest ”aggressive” av dem, men den har foreløpig kun etablert seg i de nedre delene av marka. Forekomstene av ask i Bymarka er foryngelser fra park- og hagetrær. Det er nok ikke naturlige forekomster av alm heller i Bymarka, men noe alm er plantet, og noe foryngelse kan finnes. Eik, bøk og andre innførte lauvtrær finnes i dag i Ilbergan, men dukker etter hvert opp også andre steder.

Noen innførte bartrær som forynger seg naturlig

Naturlige lauvtrær i Bymarka

Noen innførte lauvtrær som forynger seg naturlig